Trivselvekt.

Vg-blogg skal legges ned. Etter å ha seigpint bloggerne sine i lang tid på så mange måter som mulig, har de nå endelig stått frem og bekreftet at piningen og likegyldigheten har vært begrunnet av et ærlig og oppriktig ønske om å bli kvitt oss. 

De får det som de vil. Min “Trivselvekt” vil herved opphøre å eksistere.

Jeg akter å fortsette med å skrive og tar med meg min andre vg-blogg, “Roberts Refleksjoner” til bloghog. Her er  min nye adresse:

http://robertdjurhuuswasa.bloghog.no/

Alle mine tidligere innlegg, både i “Trivselvekt.vg” og i “Roberts Refleksjoner.vg” er overført til den nye adressen. Hvis det skjer noe innen tematikken “Trivselvekt” (og det gjør det jo), vil det bli omtalt på Roberts Refleksjoner.bloghog.

Jeg håper noen vil fortsette å lese meg.

Og sånn er det med den saken

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kan se ut som om det virker. Jeg klarer ikke helt å være hundre prosent konsekvent, men jeg forbedrer meg uke for uke. I det store og hele har jeg holdt dietten de siste 14 dager pluss. Så jeg er io det alt vesentlige godt fornøyd.

Naturligvis, det finnes jo en del skjær i sjøen, hovedsaklig knyttet til fysisk form og helse.

Jeg forsøker å gjøre slik jeg gjorde i høst: spise omtrent det samme som de andre i huset, bartsett fra at jeg dropper de mest karbohydratbefengte matvarer. Dermed blir ikke fars mat noe spesielt, det er (nesten) det samme som det ungene spiser. Jeg tror nemlig at det er viktig å ikke fokusere for mye på vekt og slikt i familien så lenge ungene er så små. Selvfølgelig. 

Men dette går jo egentlig kjempefint, i det siste har vekten variert mellom 113, 7 og 114,3.

Altså en klar nedgang. Det blir mindre av meg.

Men selv om det går greit nå, begynner nå behovet for å kunne variere menyen å melde seg. Det er vel kun et tidsspørsmål før jeg oppsøker lavkarbokokebøker.

Det har blitt ferietid, og hvis det blir plussgrader i sommer, så er jo ferietid  synonymt med grilltid. Det er absolutt intet problem å holde seg til lavkarbomat når man griller. Det er et lyspunkt det. Grillmat er jo lavkarbomat pr. definisjon. Det eneste jeg behøver å gjøre er å styre unna lumpa, brødet og potetsalaten.

Lett match.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Moses vandret i årevis i ørkenen før han fant veien til det forgjettede land. Sier legenden. Og det er ikke mindre enn 6 uker siden jeg sist skrev noe her på Trivselvekt. Men nå er min ørkenvandring også over. Det forgjettede land er fremdeles et stykke unna, men jeg har staket ut kursen. Og motivasjonen er tilbake.

Seriøst.

Jeg har registrert vekt helt opp i 117 i løpet av denne min tause periode (dette skjedde for omtrent 3 uker siden), og det var ikke ålreit. Ikke i det hele tatt. Men det ga meg støtet til å ta nye grep, til ny motivasjon.

Det kan også virke som om betennelsen i leddene snart vil være et varig avsluttet kapittel. Den dukker i hvert fall sjeldnere og sjeldnere opp. Når den kommer er det oftest hendene som plages, ikke i beina. Det eneste fysiske problemet som da gjenstår blir dermed hælen. 

Vond hæl. Ja vel. Den går jo ikke over av seg selv. Valget står mellom å gå med vond hæl eller å rusle med vond hæl eller å sitte i sofaen med vond hæl. Jeg velger det første, kast krykkene, menneske, og gå!

Så får heller hælen være litt vondere en stund etterpå, men det kan jeg leve med.

Jeg har funnet meg en bra rute der jeg blir passelig sliten og der hunden foreløpig kan løpe fritt. Innimellom trener vi litt på slikt som hunder skal trene på. Runden tar ca 40 minutter.

Men snart slippes sauene.

Jeg har også gjeninnført lavkarbodietten og jeg har faktisk klart å være rimelig konsekvent de siste par ukene. Med unntak av at jeg har spist noen is, det er da sommer. Men ikke veldig mange.

Resultatet er at jeg i skrivende stund ligger litt i underkant av 115 kg, (114,7 i dag). Det kan virke som om jeg siste uke har gått ned nesten en kilo. Det er jeg fornøyd med, men jeg regner ikke med at reduksajonen skal fortsette i samme tempo.

I dag har jeg jobbet lenge og uhemmet i hagen nesten hele dagen, det må jo også hjelpe prosjektet litt.

Uansett, man må gå helhjertet inn for prosjektet.  Gjør man ikke det blir alt bortkastet. Motivasjon er nøkkelordet. Det føles godt at den har kommet tilbake. Veldig godt.

Seriøst.

I-poden er fortsatt en trofast følgesvenn. forrige uke var Dylanuke, derfor hørte jeg kun på Bob Dylan den uka: her er spillelista for torsdagen: 

Bunkhouse Theme (1973) – Pledging My Time (1966) – Love Minus Zero/No Limits (live, 1979)– Highway 61 Revisited (1965) – Changing of the Guards (1978) – Ragged & Dirty (1993) – Hurricane (1976) – People Get Ready (1978) – Cat’s in the Well (1990) – Diamond Joe (2003) – Precious Memories (1986) – Lonesome Day Blues (2001)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Snart en uke på sykehus. Fullstendig kollaps i slutten av forrige uke. Tre døgn med smerter i beina og uten søvn. Legevakt og innleggelse. I dragsuget ble en hyggelig helg på Skeikampen spolert. Intravenøs antibiotika og sprøyter, testing og smertestillende en masse.

Utredning for å finne årsaker. Sykehusmat. Revmatismesykehuset f.o.m. i går. Det kan vel hende man finner noen svar etter hvert. Det er jo mye rart som KAN hende…  

Altså, ingen lavkarbodiet denne uken, ingen trim heller. Ingen veiing. Og ingen frustrasjon over akkkurat det.

Bare fryktelig mye vondt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En drøy uke har gått. Fra galt til litt bedre og fra vondt til verre. For det første har jeg endelig klart å bli rimelig konsekvent med lvarbodietten igjen og det er jo bra. Ingen merkbar effekt på vekta ennå, men jeg har i hvert fall en følelse av og være i gang igjen.

Nesten all snøen er borte, livet kan snart leves i frihet i skog og mark igjen. Det ser jeg jo veldig fem til. Rent teoretisk er det nå mulig å gå intensive turer med hunden i gamle skiløyper og på enda eldre stier som dukker opp gjennom hurtig smeltende snø.

Rent teoretisk.

Desverre så stemmer ikke teorien med virkeligheten denne gangen heller. Det har jo alltid vært slik at det er i motbakker man møter mest motgang, enten man vil eller ikke. Slik er de nå også. Turer forutsetter nemlig at man er gangbar, har evnen til å gå. Det er ikke situasjonen for meg for tiden. Beina mine er to vandrende katastrofeområder med vondt her og der og over alt og ingen steder. Smerter kommer og går. Bortsett fra at hælen er konstant vond, så er det helt uforutsigbart når hvor og hvordan det er vondt. Det eneste som er klart er at beina IKKE egner seg til intensiv turvirksomhet.

Jeg er altså like langt.

Det blir altså en stillestående periode i heimen for meg i tiden som kommer. Jeg skal satse på litt svømming to – tre ganger i uka, frem til beina er ferdig utredet og en eventuell operasjon kan foretas. Så får vi se hvordan det går, bæde med svømming og utredning.

Hunden må dessverre noen andre ta seg av, jeg har stort sett kun sofaslanking å se frem til.

Målet i perioden som kommer blir altså å holde vekta ved like, kanskje redusere den litt p.g.a. dietten som endelig er oppe og går igjen.

Men jeg forventer altså ingen kvantesprang i løpet av våren.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er nesten 14 dager siden sist jeg skrev her. En lang og trøsteløs ørkenvandring nærmer seg slutten. Jeg MÅ ta tak i dette igjen. Slik som det er nå blir det ikke orden på noen ting. Men endelig føler jeg meg like motivert som jeg var da jeg begynte med dette i august, eller når det var. Lærdommen jeg kan trekke av de siste måneders usystematiske usikkerhet at at det ikke er smart å innvilge seg pause før man er fornøyd med det man har oppnådd.

Så nå vet jeg da det.

Jeg har forresten vært innom Grete Roedes vektkubb noen ganger og sett. Registrerte meg der, men vet da faen. Jeg kommer nok aldri til å gidde å veie og måle det jeg spiser, for deretter å nitidig føre det inn i et dertil halvegnet skjema på vektklubben.no (eller andre steder). Det er bare ikke slik jeg er. Det er kjedelig og tungvint og lite hensiktsmessig. Jeg aner da ikke om jeg spiste 20 eller 50 gram Norvegia. Jeg løper da ikke til pcen hver gang jeg har spist for å føre inn korrekt antall enheter og gram. Herregud da mann! Get a life!

Altså, fra og med i dag skjerper jeg meg, kutter karbohydrater igjen og lar det stå til.

Jeg veide forresten 115 kg i dag tidlig. Vekten er da i det minste stabil.

______________

Problemet er at jeg er overbevist om at dette må gå hand i hand med økt trimming. Beina mine  er vondere enn de har vært noensinne. Jeg humper frem og tilbake som en hundreåring som har glemt hvor han satte rullatoren. Det er intet stilfult skue og det er meget frustrerende, nærmest deprimerende, for den det gjelder.

Jeg befinner meg nærmest i en Catch22 situasjon: Jeg må ned i vekt for å minke belastningen på kne og fot, men kne og fot nekter å samarbeide slik at jeg kan gå ned i vekt… Løsningen blir kanskje at jeg logger meg inn på finn.no for å se om det finnes noen brukbare romaskiner på markedet. Eller innesykler.

Eller kanskje noen der ute har noe utstyr stående som kan avhendes for en rimelig penge?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Torsdag 17. mars 2011.

Jeg har vært ubesluttsom, vinglete, inkonsekvent lenge nå. Men nå går det jo mot vår. Snøen har forsvunnet i veiskjæringene langs E6 helt opp til Ringebu, så det er all grunn til å tro at dette er the real thing.  Jeg merker at lysten til å ta grep for å endre tingenes tilstand kommer  gradvis, parallelt med at dagene blir lengre og lysere. Det er like om hjørnet nå. For det går da ikke an å gå rundt slik og sture. Man må GJØRE noe.

Foten har vært konstant vond den siste tiden. Men ikke verre enn at jeg lever relativt greit med den. Man venner seg til alt sa kjerringa….. 

I dag var jeg på vekta igjen, for første gang siden slutten av i januar. Det sto ikke så ille til som fryktet, 114,5. På kveldstid. Det skulle tyde på at en del av vektreduksjonen fra i høst faktisk er permanent. Og det er jo godt nytt.

Jeg har tenkt litt på å gå til anskaffelse av ergometersykkel (heter det fremdeles det?) eller romaskin for å unngå treningstudiohelvetet. Men nå blir det ganske sikkert unødvendig, det blir jo vår allikevel. Det kribler i kroppen og sevja stiger. Snart er det mulig å bevege seg fritt i skogen med bikkja igjen uten å måtte velge mellom skiløpere og skiløyper eller djupssnø. Hus bak hver busk. Dette går nok bra.

Til helgen har jeg tenkt å sjekke inn på Vektklubben for å finne ut hva den handler om. Æresord.

Jeg liker våren.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi skriver 10. mars.

2011 har hittil vært maks frustrende i forhold til prosjektet. Det er vel knapt noe prosjekt lengre. Jeg kan ikke si at jeg er på villspor heller, for akkurat nå er jeg ikke på noe spor i det hele tatt. Jeg er i tenkeboksen. Det er ikke alltid veldig trivelig der. I tenkeboksen kan man nemlig få følelsen av at tilværelsen vipper og at tristessen venter rundt hjørnet.

Men kanskje det er nødvendig med en revurdering av ståsted av og til? For det finnes da interessante ting å tenke på, tross alt. Dette om karbokuren som kommer for eksempel. 

Dessuten har jeg møtt og sett andre levende mennesker som har tatt grep og virkelig fått til resultater. Det er jo tankevekkende. Som en følge av det kan det godt hende jeg skifter spor og går over til hun der Rohdes vektklubb. Det er definitivt noe å tenke på. Jeg bare trenger noen til å forklare meg hva det innebærer først.

Altså, at man ikke gjør noe trenger ikke bety at det ikke skjer noe.

Og det som skjer nå, forhåpentligvis, er motivasjonsoppbygging.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jøss! Har det gått 2 uker allerede? Tiden flyr fort etter som man blir eldre, gitt.

Ikke så mye å berette. Litt hektisk, litt lite tid til å skrive og litt halvhjertet oppstart.

Jeg tror jeg drøyer hele greia til slutten av mars eller noe. Slik som situasjonen er nå får jeg ikke nok morsjon til at det er morsomt. Jeg kjører fortsatt lavkarbo og holder vekta i sjakk med det, men har ikke energi/anledning/mulighet/lyst til å følge opp med intensiv trim slik jeg gjorde i fjor høst.

Barmark er best.

Motivasjon er viktig det også.

Merker at jeg ikke er spesielt motivert, så jeg lar nå tingene være som de er i tiden fremover. Det kan jo meget vel hende at iver og entusiasme kommer tilbake når dagene blir lengre.

Sånn er det med den saken.

Jeg har forresten endelig fått ortopedisåler, derfor er det er litt bedre å gå nå (men dessverre få steder å gå). Den aller størstye forbedringen er at det har blitt mye lettere å kjøre bil. Jeg hopper lettbeint ut av bilen uten å være helt maroder når jeg ankommer jobben etter 50 minutter bak rattet.

Slik var det ikke i høst.
Og det er da NOE.

Men altså, for alt jeg vet så dukker jeg plutselig opp her en dag i en fremtid nær deg. Er temmelig sikker på det, ja. Men det er ikke vits å fortsette nå. Lavkarboen fortsetter stort sett som før, men ikke skrivingen.

Ikke nå. Men senere så…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette ser ikke bra ut. For tredje uke på rad ligger jeg på øvre halvdel av 112-tallet. Akkurat som jeg gjorde i ukesvis før jul. Den gangen kom jeg etter hvert under 110, så det bør være mulig denne gangen også. Uansett, det virker som om 112 er en barriere som er vanskelig å passere for meg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Kanskje det rett og slett er slik at lavkarbodietten  kun opprettholder status quo og at jeg i tillegg må supplere med mer planmessig fysisk fostring? det er i hvert fall en konklusjon jeg har trukket, så nå har jeg begynt mer planmessige turer igjen. Målet er å bli sliten, godt andpusten, minst en gang hver dag.

Jeg får la vinter være vinter og snø være snø. Jeg får la kne være kne og hæl være hæl. Nå må det handles.